Målsetninger

Nå er jeg akkurat i gang med oppbygningen av neste sesong, og jeg har satt meg noen mål. Målsetninger er fine å ha. De hjelper en å stake ut en kurs for sesongen, så en kan legge opp treninga på en best mulig måte i henhold til målsetningen.

En stor del av toppidretten dreier seg om plasseringer, og kanskje aller helst om å vinne. Det er jo i plasseringer vi måles av både publikum, media og oss selv. Og derfor er det fint å ha konkrete mål når en snakker med media, selv om en av og til kan la seg presse til å uttale seg litt mer offensivt enn en egentlig hadde tenkt (f.eks denne saken hos TV2 Jeg frykter Sven Kramer mer enn Fabian Cancellara). Det er litt mer forståelig å si at målet er topp ti i VM, enn å si at en skal øke terskelwatten med 3%, og senke frontarealet med det samme.

Men for utøverne mener jeg at (topp)idrett dreier seg om mye mer enn plasseringer. Det handler om å bli bedre og å utvikle seg mest mulig. Mer får en strengt tatt ikke gjort. Og det er gjennom å utvikle seg en kan vinne.

Skøyter er en veldig målbar idrett, banen er alltid like lang, og distansene er de samme. Om Håvard Bøkko får makstreff og forbedrer sin personlige rekord på 5000m fra 6.10 til 5.59 i VM, så blir han ikke verdensmester hvis Sven Kramer går på 5.58. Jeg vil da påstå at Håvard lykkes så til de grader i å bli en bedre skøyteløper, selv om han mislykkes i å bli verdensmester. Av og til møter en rett og slett mennesker som er større, sterkere og raskere enn seg selv. Men jeg vil påstå at prestasjonen å gå 5000m på 5.59 er like stor selv om en annen har gått samme distanse på 5.58. Dessverre er nok ikke publikum eller media enige, de vil ha gull. Men som utøver får en ikke gjort noe med andre enn seg selv.

Så for min del er målet å utvikle meg som syklist, eller rett og slett å sykle 45-50km fortere enn jeg har gjort før. Det er sikkert mange måter å tenke på rundt målsetninger og konkurrenter. Noen tar med seg både målene og konkurrentene inn på soverommet, så de kan tenke på dem hver dag de våkner. Det gjør ikke jeg. Jeg vil ta med meg det jeg har lært fra min aktive karriere, og det er blant annet at en ikke kan gape over for mye. Jeg vil trene så mye jeg tror jeg tåler, og ikke fokusere på hvor mye eller hvor hardt andre trener. Jeg vil forsøke å stole på meg selv, hvordan jeg kjenner kroppen min, sammen med råd fra mine medhjelpere. Jeg har garantert masse å lære, og andre måter å trene på kan være bedre enn mine. Men på et tidspunkt må en stole på opplegget og gå for det 100%. De andre har jeg uansett ingen påvirkning på, like lite som Håvard Bøkko har påvirkning på Sven Kramer.

Resultatmål er derfor lite til hjelp i den sannsynligvis viktigste delen av sesongen, oppbygningssesongen. Jeg er forresten ikke så sikker på om den kommer så mye til nytte resten av sesongen heller. For min del har det lite å si om målet er å bli nr 1, nr 10 eller nr 20. Jeg kommer til å gi alt jeg har uansett, både på trening og i konkurranse.

Så jeg er nå av den oppfatningen av at det ikke er målsetningen det kommer an på, men hva du gjør for å nå den.

NCF banesamling i Polen

Siden onsdag har jeg vært i Pruszkow i Polen, og jeg føler at jeg har vært med på noe stort. På flere måter.

Under NM på bane i år kom jeg i kontakt med Rolf Morgan Hansen, en tidligere banesyklist som nå sitter i baneutvalget i NCF. Han snakka da om at forbundet hadde planer om å lage en åpen banesamling til vinteren, der noen skulle få støtte av forbundet, mens alle andre baneinteresserte var velkomne til å delta, for egen regning. Jaja tenkte jeg, det finnes mange gode planer men det er ikke alltid penger til å gjennomføre dem. Siden både mine kamerater og jeg hadde stor interesse for banesykling kom vi godt overens med Rolf Morgan. Og vi hadde fått øynene åpne for BGZ Arena i Pruszkow utenfor Warszawa i Polen, banen som sto klar til VM på bane i 2009. Vi foreslo å legge samlinga dit, for det finnes mange billige flybilletter til Warzsawa, og banemannskapet på banen er veldig serviceinnstilte. Denne gangen viste det seg at det ble noe av planene til forbundet. Og da det ble sendt ut invitasjoner lot ikke påmeldingene vente på seg. Nå tror jeg vi er bortimot 90 syklister i alle aldre her, og det etter at det har blitt satt stopp. Jeg er med på en stor samling.

Det jeg også synes er stort er at NCF tar grep i denne grenen som nesten er død i Norge, og velger en strategi som jeg tror er ganske uvanlig. Jeg mener det er en genistrek å invitere alle interesserte til å komme, og ikke bare noen få utvalgte, slik forbund ofte gjør. Jeg tror dette er den beste måten å få opp interessen for denne fantastiske grenen på. Og etter dette eksperimentet av en samling kan en ikke konkludere med annet enn at interessen er stor! En stor takk til forbundet for alle ressursene de har bidratt med (penger, organisering og trenere).

Hva som kommer ut av denne samlinga vil jo tida vise. Jeg er ganske sikker på at alle har hatt det gøy på banen. Og det er viktig. Jeg tror også mange har lært noe om sykling her nede, og reiser hjem med bedre kontroll over sykkelen enn når vi kom, ferdigheter vi kan ta med oss på landeveien. De fleste har nok også blitt slitne, som forhåpentligvis vil gjøre oss sterkere. Men jeg tror også mange har fått lyst til å kjøre mer på bane, og at vi vil se flere nordmenn konkurrere på baner ute i verden. Forhåpentligvis på alle nivåer, for jeg er sikker på at vi har talenter nok til å hevde oss internasjonalt. Det er jeg sikker på at både presidenten og sportssjefen også har sett mens de var her nede.

Men skal vi hevde oss over tid må vi ha baner hjemme i Norge. Med en sykkelsport i medvind og en gryende interesse for banesykling så må vel det la seg ordne? Jeg tror det.

BGZ Arena sett fra hotellvinduet.

Foto

Vil gjerne dele et av resultatene fra forrige ukes fotoshoot med Frank Karlsen. Syns jeg kler den Time Warpen ganske godt.

Foto: Frank Karlsen

Team Joker Merida

Mitt nye lag har nå fått ny sponsor, og derfor også nytt navn: Team Joker Merida.

De fleste skjønner da sikkert at vi skal sykle på Merida sykler neste sesong. Det er importør Stians Sport AS som er vår nye sponsor, en av Norges ledende importører av sykler og sykkelutstyr. Stians har mange merkevarer, der de mest kjente er Merida, SRAM, Hutchinson og Prologo, men har også mange andre merker du sikkert kjenner. Gjengen i Stians virker veldig serviceinnstilte og ivrige etter å gi oss akkurat det utstyret vi trenger, så dette blir spennende.

Jeg tror alle gleder seg til å prøve de nye syklene. Siden jeg er ny på laget så har jeg ikke sykla på Bianchi de siste årene, men jeg skjønner det på gutta at det er litt vemodig å forlate Bianchi og. Merida har mye å leve opp til, men det tror jeg de klarer.

Jeg legger ved noen bilder jeg tok hos Stians på tirsdag.

Merida Time Warp Team, en råtass av en temposykkel jeg gleder meg til å prøve!

Merida Reacto Team, vår landeveisykkel for 2011. Hissig den og (håper Stian tilgir at jeg legger ut bildet fra Meridas nettsider)

Merida Cyclo Cross Carbon 907, vinterens arbeidshest. (dette bildet har jeg heller ikke tatt, sorry Stians...)

Merida Messenger.

Merida har sykler for alle.

Skøytesesongen er i gang

Var en tur i Stavanger i helga for å se og delta på sesongens andre norgescup på skøyter. Artig å være litt i skøytemiljøet igjen, prate med folk og se hvordan de ligger an nå før de viktige løpene starter. Og ikke minst se den nye hallen, Sørmarka Arena.

På starten av sesongen er alle litt usikre på hvor de står, for selv om en vet at en har gjort en god jobb gjennom hele sommeren og høsten, så er det ikke alltid så lett å få alle kreftene ned i isen og skape fart. De fleste har nok opplevd å gjøre kjempebra bevegelser på trening, for så å være tilbake til gamle synder når startskuddet går. Sånn er det, og særlig de første løpene. Nervene på disse løpene er også ofte større enn de viktige løpene seinere i sesongen, bare fordi en ikke er vant med å konkurrere. Noen takler disse løpene bra, andre ikke fullt så bra. Sånn er det, og jeg vil si at mange takla det bra.

Selv var det litt rart å stille til start så å si uforberedt. To økter, en på torsdag og en på fredag var det jeg hadde å slå i bordet med av skøytetrening siden mars. Fordelen er selvfølgelig at jeg ikke har noe press, og jeg trenger ikke å jobbe med vanskelige arbeidsoppgaver. Det er bare å skru på autopiloten og følge på. Og det viste seg at jeg fortsatt husket hvordan å gå på skøyter, og jeg synes 4.02 på 3000m var habilt treningsgrunnlaget tatt i betraktning. To uker etter sesongslutt må konklusjonen bli at jeg ikke er i dårlig nok form til å starte oppbygninga ennå.

Sørmarka Arena levde absolutt opp til forventningene. Det er akkurat sånne haller vi trenger for å utvikle skøytesporten videre. En flott brukshall som det er økonomisk mulig å bygge og drifte, og som kan tilby løperne topp isforhold til både trening og konkurranse. Blir spennende å se hva denne hallen vil gjøre for skøytesporten i både Stavanger og resten av Norge.

Gleder meg til NM enkeltdistanser på Hamar til helga. Følg løpet på nettsida, eller gjør som meg og ta deg en tur til Hamar.

Blogg på terrengsykkel.no

Jeg har nå også begynt å blogge litt på terrengsykkel.no sitt forum. Jeg vil legge ut en del innlegg på begge steder, men også noen her men ikke der. På terrengsykkelforumet vil jeg mest skrive om trening og treningstips, og der vil det være gode muligheter til diskusjon.

Første innlegg handler om perioden jeg er i nå, nemlig offseason. Hvileperioden. Les den gjerne på Reidars blogg på terrengsykkel.no

Selv om det er hvileperiode så har jeg meldt meg på helgas Norgescup på skøyter i Stavanger. 3000m er distansen, og jeg er spent på hvordan det vil gå uten skøytespesifikk trening siden mars, og uten trening de siste to ukene. Vel, jeg gleder meg ihvertfall.

Chrono des Nations

Som en del kanskje har fått med seg så har jeg debutert på det aller høyeste nivået som syklist, i temporittet Chrono des Nations i Les Herbiers i Frankrike.

Rittet kom kanskje noe brått på, jeg hadde i utgangspunktet avslutta sesongen, men da Team Joker Bianchi ga meg mulighet til å prøve meg på det høyeste nivået var det ikke vanskelig å sette seg på setet og trå igjen. Rittet var en 48,5km lang tempo, og hit kom flere ryttere fra den absolutte verdenselite. Det var tydelig, for jeg trodde ikke det var mulig å kjøre så fort som David Millar gjorde på søndag.

Med meg nedover hadde jeg med meg min gode støttespiller Joseph, aka @vikingcycles, som bar sykkel og hjul, skrudde sykkel, kjørte bil og ordna forskjellige ting. Vi dro nedover på fredag og rakk allerede på kvelden å sykle ei kort runde i løypa. Det viste seg at løypa hadde noen utfordringer, som en 90 grader sving som førte ut i 300m med grus, flere vanlige 90 graders svinger og noen  rundkjøringer, men løypa var ellers meget bra. Jeg liker ikke for bratte bakker, og det var kun en gang jeg måtte ned på lilleskiva. Lørdag kjørte vi først en tur gjennom løypa i bil hvor vi skrev notater, for så å sykle gjennom løypa etterpå. Forberedelsene var altså meget bra.

Søndag var dagen, og jeg starta som nummer 2 i herrer elite. Bra det, for da kunne jeg kun fokusere på meg selv og slippe å bli stressa av andres mellomtider. Første del av løypa inneholdt et par slake men litt lange bakker, så her var det viktig å komme godt igang. I ettertid ser jeg at jeg kanskje kom litt for godt igang, det begynte å gjøre vondt i brystet litt tidlig og jeg måtte roe meg litt ned og forsøke å finne en rytme hvor jeg kunne holde alle de 48,5kilometerne. Synes selv det gikk bra, prøvde å spare litt nedover og trøkke til litt mer oppover. Etter 35km kom løypas bratteste bakke, og jeg følte jeg kom meg bra opp. Men over toppen på 37km, hvor jeg trodde det skulle være slak nedoverbakke og høy fart inn til mål, så kom vinden fra alle kanter. Mest imot tror jeg. Vinden hadde selvfølgelig vært der hele tiden, men her ble den skikkelig plagsom. Jeg var selvfølgelig sliten, og jeg klarte ikke finne fram de ekstra kreftene som jeg burde hatt på slutten av en times løp. I en slik vind blir en straffet hardt for det. Tiden ble 1.04.31, men jeg visste ikke hva det betydde før flere ryttere hadde kjørt inn til mål. Det var tydelig at det var mange som hadde kjørt fort her. På ingen måte uventet, men jeg hadde likevel håpet å være litt nærmere de beste. David Millar var ikke uventet raskest, men 5.38 foran meg var mye. Edvald viste styrke dagen etter Giro di Lombardia og ble nummer 2. Selv havna jeg på 20.plass. Må innrømme at jeg var litt skuffa med en gang, men i ettertid er jeg greit fornøyd med å ha gjennomført min proffdebut på en grei måte. Gøy og lærerikt var det! Og jeg er ikke i tvil om at det er mulig å bli bedre til neste år. Om jeg klarer det finner vi ut av om et år.

Jeg er svært takknemlig for at min nye arbeidsgiver, Interspons og Team Joker Bianchi, ga meg denne muligheten nå på tampen av sesongen!

Sjekk gjerne resultatlista (pdf).

Legger ved noen bilder til slutt:

 Ute og prøver ut løypa.

 Liten treningstur med Edvald før det braker løs.

 Oppvarming foran fransk tagging.

 På startrampa. Måtte jo prøve stolen.

 David Millar er en fæling til å trå.

David Millar på topp, Edvald Boasson Hagen nr to og Westra Lieuwe nr 3.

Joker Bianchi

Jeg har signert en toårskontrakt for Norges beste sykkellag, Team Joker Bianchi. Les pressemelding på lagets hjemmeside.

Synes sjøl jeg kler Joker trøya godt.

Første ritt er allerede på søndag, Chrono des Nations, som er et stort UCI 1.1 temporitt i Frankrike. Rittet er ifølge Wikipedia en slags videreføring av to ritt, Grand Prix des Nations, og Chronos des Herbiers, hvorav førstnevnte har svært lange tradisjoner. Jeg er veldig takknemlig for at Joker gir meg sjansen til å prøve meg på et slikt ritt allerede nå, og jeg gleder meg stort til å prøve meg mot verdens beste temporyttere i den nye Joker Bianchi drakta!

Rittrapport Falun Omnium

Sesongen for min del ble avslutta i Falun i Sverige hvor jeg var med på Sveriges første offisielle innendørs baneritt. Konkurransen var Omnium, den nye OL-øvelsen som introduseres i London i 2012, istedet for 4000m forfølgelse (huff og huff, hvorfor har de så dårlig tid i OL?). Omni betyr på latin noe som "alt", så dette er øvelsen for syklisten som kan alt. Sprint, utholdenhet, taktikk. Vi starta lørdag med flying lap, altså 1 runde så fort vi kunne med flyende start, fortsatte med Scratch, som er vanlig fellesstart over 75runder der førstemann over mål vinner, og avslutta lørdagen med 4000m forfølgelse, altså 4000m så fort en kan. Søndag var det poengløp over 100runder med spurt på hver 10.runde, der en i tillegg til poeng på spurtene kan ta poeng ved å ta igjen feltet med ei runde, 1000m med fast start, og 22r eliminasjonsløp, der bakerste mann blir tatt ut hver andre runde. På hver øvelse får vi like mange poeng som det plassifferet vi får på øvelsen, altså 1 for seier og 10 for 10.plass. Vinneren er den som får lavest poengsum. Les forøvrig mer om Omnium på Wikipedia.

200m gikk sånn middels, jeg ble nr 2 med 12,03, men følte sjøl jeg ikke traff i verken akselerasjon eller svinger (vel, det var andre som bomma mer enn meg, men likevel). Scratch gikk bra. Vi var ikke så mange, og nivået på konkurrentene var litt spredt, så feltet på 17 delte seg fort. Lå rolig bak de første 10-15 rundene og lot noen av de andre prøve seg, blant dem Niklas Åkvik fra Plussbank Cervelo. Vi var 3 stykker som kjørte ham inn, og da vi tok ham igjen klinte jeg til. Det føltes tungt der og da, men jeg fikk ei runde på forholdsvis kort tid. Derfra og inn var det bare å kontrollere de andre. Ikke det at det gikk lett, for da var det meg mot alle de andre, men det gikk. 4000m gikk også greit, 5.06 og ingen stor tid, men seier. Det var ganske tydelig at sammenlagseieren sto mellom Eerik Idarand fra Estland og meg, for han vant førte øvelse, og jeg de 2 neste. Eerik går også litt på skøyter faktisk, men er nok bedre på banesykkelen. Han var uten tvil raskeste mann i feltet, og den mest erfarne banerytteren.

På søndagens poengløp tok han første spurt, og la seg derette i ryggen min. Lurt, for da kunne han følge på når jeg prøvde å ta ei runde. Jeg prøvde flere ganger, tok noen poeng, men hadde vanskeligheter. Men det hadde han og, viste det seg, for midtveis klarte jeg å komme unna. Sammen med svenske Markus, noe som viste seg å være lurt siden jeg vant og Markus ble nr 2. Dermed fikk Eerik 3 poeng. På 1000m hadde de fleste tunge bein, og for den som har prøvd å sykle 1000m alt de kan, så kan jeg melde om at det er mye verre å sykle 1000m alt en kan når en ikke kan gire. Starten blir tung, midten blir for høy frekvens, og slutten er full av sure bein som ikke klarer å holde frekvensen. Men 1.14,06 holdt til seier foran Eerik. Jeg hadde derfor en godt utgangspunkt foran siste øvelse, men i eliminasjonsløp er det veldig lett å havne bakerst uten at en vet det. Eerik hadde et klart mål, og det var å ta ut meg. Allerede på den nøytrale runda sikta han seg inn mot meg som lå bakerst, og han presset meg oppover i banen og forsøkte å stenge meg fra å komme framover. Lurt. Jeg klarte heldigvis å komme meg fram, og fant etter hvert at det var lurest å bruke litt krefter på å ligge først og taue. Litt kaotisk ble det, men jeg klarte faktisk å vinne også denne øvelsen etter at Eerik gikk ut på siste eliminasjon (den meget sterke 55 årige Lasse Myrberg burde nok vært diska siden han kom forbi nedenfor den offisielle banen, men ting skjer fort også for dommerne i en sånn øvelse). Dermed gikk jeg av med seieren i mitt og Sveriges første omnium, og sesongens siste konkurranse. Det var jo bra!

Jeg anbefaler alle norske syklister å ta seg en tur til Falun og prøve ut banen, det er moro, og Björn Stenberg kommer til å ta dere meget godt imot. Denne omniumen innngår også i en større banceup, så det er muligheter til å prøve seg flere ganger i løpet av vinteren. Artig konkurranse er det, og god trening. Se informasjon på http://www.yaarena.se/

Nå tar jeg meg en pause fra trening noen uker. Kanskje det blir litt mosjonering, men ikke så mye som trim.

Ser fram til sykkel VM på TV. Er det noen som sender det live, forresten?

VM uttak

Jeg skal ikke sykle VM i Australia. Det er ganske så klart, men jeg takker for alle støtteerklæringer fra rundt omkring, nå sist fra Knut Anders Fostervold i Procycling. Det hadde vært veldig gøy og ikke minst lærerikt å sykle VM mot de store gutta, men jeg er på ingen måte skuffa selv.

Fordi:

• Jeg har hatt en sesong over all forventning. Da jeg sykla bra under NM hadde jeg ingen anelse om hvordan formen skulle utvikle seg utover høsten. Siden jeg hadde konkurrert på skøyter gjennom hele vinteren, så tilsa all erfaring at formen burde dalt utover høsten. At den ikke har gjort det, har jeg ingen forklaring på. Men det plager meg ikke.
• Jeg er ikke avhengig av VM for videre satsning, jeg har massevis av motivasjon for neste sesong selv om jeg blir "vraka" til VM. Det hadde helt sikkert vært veldig lærerikt, en lærdom jeg kunne brukt i (forhåpentligvis) kommende VMer, men det er jo vanlig å sykle ihvertfall ett internasjonalt temporitt før en sykler VM.
• Jeg i grunnen er litt mett. Jeg hadde ikke hatt noe problemer med å bli sulten nok til VM, men etter 11 måneder med mer eller mindre konkurransesesong så er det greit å ta seg en liten pause.
• Jeg forstår at det er vanskelig for en sportssjef å ta ut en utøver som kun har konkurrert i sporten siden april, som kun har sykla ganske fort 2-3 ganger, og som han nesten ikke har kjennskap til.

Så takk for alle støtteerklæringer, folkens, men jeg er helt fornøyd med å se VM fra sofaen hjemme i Oslo.

Først skal jeg avslutte sesongen med mitt første baneritt på Ya Arena i Falun. Det blir gøy.

Sesongavslutning

Sesongen nærmer seg slutten. Jeg burde kanskje vært mer lei enn jeg er nå, siden jeg har konkurrert mer eller mindre siden oktober i fjor. Det har vel kanskje med at det har gått veldig bra. Akkurat nå er jeg i Polen med Velodromreiser, vi koser oss på BGZ Arena i Pruszkow utenfor Warszawa. Først litt om uka som har gått.

I helga var det norgescup i Oslo, med 20km tempo, gateritt og 140km fellesstart. Tempoen gikk bra, 24.30 og seier. Fornøyd med det. Gaterittet gikk også veldig bra, særlig forholdene tatt i betraktning. Etter at masterbilen slapp oss løs etter ei runde, så lå det folk strødd i hver eneste sving, pga sleipt føre i regnværet. I slike situasjoner blir jeg litt defensiv, og havna raskt langt bak. Etter litt tid aleine klarte jeg å kjøre meg opp til de 10-12 beste, og ble til slutt nr 3. I og med at jeg ikke var nedom asfalten, så var dagen bortimot perfekt. Jeg måtte nok betale litt for lørdagens innsats på søndagens fellestart, for jeg gikk fort tom for krefter og måtte nøye meg med å danne baktroppen. Men sett under er jeg veldig fornøyd med helga.

Onsdag var det uoffisielt tempo NM i Eddy Merckx stil, altså tempo uten aeroutstyr. Det arrangeres av noen ivrige karer på terrengsykkel.no sitt forum (les tråden her), med Aas-brødrene i spissen. Ganske uformelt møtes noen ivrige syklister opp i Maridalen og sykler 10km så fort de kan. Stil premieres også, så jeg fikk lånt meg en Bianchi Caurus fra 1991 for anledningen. Fet sykkel. Denne kvelden ble også en suksess, jeg vant både klassen for beste tid med 14.08, og mest lo-fi sykkel. Morsomt ritt, det må jeg si, håper flere tar turen til Maridalen til neste år. Jeg må ihvertfall tilbake for å forsvare min tittel.

Her poserer jeg foran kamera med min lånte Bianchi Caurus.

Jeg har bestemt meg for at dette var sesongens siste ritt i Norge. Denne og neste uke fokuserer jeg på banesykling. Nå er jeg altså på treningssamling i Polen, neste helg prøver jeg meg på Omnium i Falun og Ya Arena. Jeg tror det blir en fin sesongavslutning.

Norsk rekord

Som en del kanskje har fått med seg, så satt jeg onsdag kveld norsk rekord på 10km tempo med tiden 11.58,8. Det er en tid og en prestasjon jeg er ganske stolt av! Jeg er ikke så reint lite fornøyd med å være første nordmann under 12 minutter (forresten, har andre kjørt fortere i utlandet eller på andre tempoer?).

Det føles ganske rart. Siden 2002, da jeg gikk 10000m på skøyter på 13.20,77, har jeg jaget 13 minuttersgrensa på denne distansen. Jeg kom ikke lenger enn 13.19. Nå, etter å ha gitt opp, klarte jeg plutselig 12 minuttersgrensa på sykkel, uten egentlig å ha jaget den. Rart, men veldig deilig!

Gjennomføringa er jeg godt fornøyd med. Jeg merka i forkant at jeg var litt mer urolig enn foran et vanlig temporitt. Derfor var jeg også litt usikker den første kilometeren. Jeg må jo åpne hardt, men ikke for hardt. De neste 4 kilometerne var jeg tryggere, kom inn i en fin rytme og bare jobba hardt. Ved vending fikk jeg første sekundering, 6.08 fikk jeg beskjed om (det riktige var 6.13 ifølge dommeren som satt i bilen bak). Siden det hadde blåst litt imot denne veien, følte jeg at jeg hadde ganske god kontroll på rekorden. På hjemturen hadde vi tegnet opp hver kilometer så jeg skulle vite hvor langt jeg hadde igjen og eventuelt sekundere meg selv. Ved 7km så jeg 8.45 på klokka mi. Da ble jeg litt usikker, bruker jeg ikke litt under 4 minutter på 3km? Går det sakte? Var det 6.28 Morgan sa ved vending? Jeg måtte bare legge bort sekunderinga og kjøre, for jeg klarer ikke å regne eller tenke noe særlig under konkurranser. Jeg bare jobba på, og da jeg kom til 9km så jeg litt under 11 minutter på klokka. Joseph og Morgan sto også der, og sa sannsynligvis "59", men jeg fikk det bare halvveis med meg. Derfra så jeg også mål og visste at jeg måtte påføre meg litt mer smerte. En synes litt synd på seg selv på dette tidspunktet, og og det er tøft å bytte bort tanker som "jeg er fornøyd, jeg trenger ikke presse SÅ hardt" med "du har mer!". Inn mot mål så jeg på klokka mi, og den viste litt over 12. Jaja, tenkte jeg, "det er jo bra det". Da hadde jeg selvfølgelig glemt at min egen klokke satte jeg igang jeg noen sekunder før start. Så det var ikke leit å høre "11.58, gratulerer!" av dommeren som satt i bilen som fulgte meg!

Så en takk til alle som hjalp meg på denne dagen og i dagene før. Det er ikke lite som skal ordnes før et sånt rekordforsøk. Sportsdirektør i Drammen CK Elite, Ole Kristian Bøen, har tatt mange telefoner og ordna opp i ting som å skaffe dommere, sørge for å måle opp løypa (takk til stor hjelp fra en hjelpsom politimann her), skaffe klokker og diverse. Gunnar Baksaas i Tønsberg CK stilte opp med mange av sine sterke juniorryttere, og sørget for at ingen biler forstyrret meg i løypa. Morgan og Joseph merka opp løypa med kritt, og sto ellers for den siste peptalken før start. De to gutta har ubegrensa tro på meg, og det smitter jo litt over på meg. Og før jeg begynner å bli sentimental så vil jeg rette en stor takk til alle som kom for å se på og heie meg fram, jeg synes det var meget god stemning på Svinevoll onsdag kveld!

Joseph, aka @vikingcycles tok mange flotte bilder igår, jeg tror jeg har tillatelse til å legge de ut her:

Nærmer seg start.

Passe på så bremsene ikke står på.

Klar for start. Heldigvis er det lov å kjøre fortere enn 60 den veien jeg skal...

Der er jeg igang!

"Du har mer!"

"11.58, gratulerer!"

Herlig mottakelse!

Bøen sørger for riktig bekledning og recovery bar (takk, Squeezy).

Rekorder er til for å slås

I skøyter er vi oppsatt på tider og rekorder, og selvfølgelig så fascinerer tider også meg. Jeg synes det er fint med tider. Da dreier det seg ikke bare om å vinne eller komme først i mål, men om å gjøre å få best tid. Og tider kan selvfølgelig sammenlignes. Med seg selv eller med andre. Alle skøyteløpere noterer selvfølgelig personlige rekorder. Utendørs og innendørs, for inne går det selvfølgelig fortere. Og skøytebaner i høyden går selvfølgelig fortere enn baner i lavlandet.

Vi sammenligner også tider med andre, og mange er opptatt av tidligere storheters tider. Tider som 16.32,6 og 15.46,6 er viktige milepæler for unge milslukere, tider som virket uslåelige 50 år tilbake. Idag passerer vi dem i 15-16års alderen, før for de beste. Tidene forandrer seg, og det tar vi som et tegn på at verden går framover. Ofte kommer tidsforbedringen fra utstyrsforbedringer, som trikoter, innendørsbaner eller klappskøyter. Ideellt sett burde selvfølgelig forbedringen kommet av utøverens prestasjonsforbedring, og jeg beundrer svømmingens forsøk på å eliminere utstyrets innvirkning på tidene (som forbud av superraske svømmedrakter). Men både skøyter og sykkel har godtatt at utstyret bidrar til å forbedre tidene, og stort sett omfavnet nyvinninger som gjør at tidene blir bedre. Det viktigste er tross alt at utøverne konkurrerer på noenlunde lik linje slik at den beste vinner, og ikke at vi skal kunne sammenligne tidene med gamle storheter. Og det er jo tross alt moro når det går fortere.

Sykkelsporten virker ikke til å være så opptatt av tider. Den største grunnen til det er sikkert at tempoløp ofte går over ustandardiserte distanser og i forskjellige løypeprofiler. Det viktigste er tross alt at den som sykler raskest på konkurransedagen vinner. Men det noteres likevel rekorder på en del distanser, og som tidligere skøyteløper så tiltaler det selvfølgelig meg. Jeg har sykla et par ritt i det siste som tyder på at jeg kan være i nærheten av norgesrekorden både på 20km og 50km. Derfor har jeg bestemt meg for at onsdag 8. september skal jeg angripe en norgesrekord, denne gangen på 10km. Rekorden lyder på 12.12.7, og innehas av Knut Anders Fostervold.

I sykkel kan en ikke sette norgesrekord i vanlige ritt, med unntak av NM, en må arrangere spesielle rekordforsøk. Litt dumt synes nå jeg, for da vil ikke rekordene nødvendigvis gjenspeile den beste tiden oppnådd av en norsk utøver. Finnes det noe statistikk over beste tider oppnådd av nordmenn over forskjellige distanser? I Norge og i utlandet? Er norgesrekordene faktisk de beste tidene? I skøytesporten er det ihvertfall mange som er opptatt av slike ting (en stor takk til alle dere skøytenerder og statistikere der ute!), men jeg mistenker at sykkelsporten ikke er så opptatt av dette som meg. Overrask meg gjerne, sykkelstatistikere der ute!

(Enda verre synes nå jeg er at norske rekorder på bane må settes i Norge, når vi faktisk ikke har noen baner som egner seg til dette formålet. Er det ikke på tide å endre på dette?)

Rekordforsøket skal altså skje onsdag 8. september kl 1815 på Bispeveien, fra Svinevoll til Barkost og tilbake. Kom gjerne og hei på meg, jeg trenger det!

Se løypa på Google maps:


Vis større kart

Formsvikt?

Da jeg omdefinerte meg selv fra "skøyteløper" til "syklist" i mars/april i år, så var det NM i juni jeg sikta mot. Det gikk over all forventning. Nå, 2 måneder etter min antatte formtopp, så venter jeg fortsatt på at formsvikten skal komme. Ikke det at jeg ønsker at den skal komme, men erfaringsmessig så burde den vært her.

Etter Tønsberg 4-dagers så var jeg redd den var kommet. Plussbank Cervelo kjørte meg helt i senk, jeg gikk tom på alle mulige måter, fikk mageproblemer og jeg var bleik. I Oslo GP hadde jeg ålreite bein, men sånne gateritt er ikke noen god formindikator. Grenland GP gikk tungt, jeg mangla overskudd. Jeg innstilte meg på dårligere tider. Men da jeg kom til Dølemo så viste det seg at formen ikke hadde svikta meg likevel. 1.01.48 er under gjeldende norgesrekord på 50km, men nå viste det seg i ettertid at løypa bare var 49,6. Ikke så viktig for meg, det viktige var å se at jeg kunne kjøre fort, og det syns jeg at jeg gjorde.

I helga kjørte jeg Festningsrittet i Kongsvinger/Charlottenberg-området, og jeg kan avsløre at det er en grunn til at dette rittet ikke er nevnt på bloggen ennå. For det gikk dritt. Høydepunktet var da pedalen fløy gjennom feltet ca 30km før mål på lørdagen. Lageret var gåent, og på en eller annen merkelig måte hadde den klart å skru seg ut. Vel, nå er rittet glemt, og jeg har nye pedaler, Speedplay for de som skulle være interessert.

Siden helga har jeg tatt det rolig for å komme meg før siste del av sesongen. Det er kanskje derfor formen fortsatt ikke hadde svikta når jeg sykla 2-mila på Gamle Mossevei i går. 24.08 var en overraskende god tid, faktisk 20 sekunder under gjeldende norgesrekord på denne distansen, og jeg skjønner ikke hvordan jeg fikk det til (se resultater i pdf her).

Nå har jeg selvfølgelig forsøkt å fylle på med trening gjennom sommeren, men jeg kan ikke se noen annen forklaring enn at det er grunnlaget mitt fra de siste 10-12 årene som tilnærmet heltids idrettsutøver jeg flyter på. Jeg takker og bukker, og selv om jeg forventer at formsvikten skal komme, skal gjøre det jeg kan for å holde den tilbake.

Jeg legger ved et bilde av mine flotte nye pedaler fra Speedplay:

Dølemo 5mila tempo

I går kjørte jeg 5mila tempo på Dølemo i nærheten av Arendal (vel tempoen gikk egentlig ikke på Dølemo men i Åmli). Årsaken til at jeg reiste helt hit er mange. For det første så synes jeg det arrangeres for få tempoer i Norge, og særlig på denne NM distansen. For det andre så hadde jeg hørt at dette skulle være en veldig fin og flat (og rask) løype. For det tredje så har min familie hytte i nærheten. Og for det fjerde så var det Dølemo IL ledet av Jon Skarli som arrangerte, en av skøytenorges aller fremste ildsjeler.

Så da var det bare for meg å trå til. Jeg var ikke proppfull av selvtillit etter en litt tung helg i Grenland Gp, men tempo er noe annet enn fellesstart. Så jeg bare forsøkte å finne rytmen og kose meg på sykkelen (jeg koser meg alltid på temposykkelen). Jeg kjører uten computer, så jeg visste ikke hvor fort det gikk før etter 15km, der jeg hadde ca 19min. Men siden jeg ikke har noe særlig forhold til 15km tider, så sa det meg ikke så mye. Først ved vending skjønte jeg at det gikk fort da jeg passerte på ca 31.50. Særlig de siste 10-12km før vending blåste det tidvis bra imot, så jeg visste det ville gå fortere tilbake. Jeg klokka meg selv til 11.44 på neste 10km, en god tid synes jeg. Bortimot 5km nærmere mål kom jeg tilbake til løypas eneste sving, og der gikk det noe tyngre. Vinden kom ikke rett bakfra lenger, og det gikk litt oppover (det føltes ihvertfall sånn). Så derfra var det bånn pinne og jobbing inn til mål, for jeg visste jeg ville komme i nærheten av 1.02. Fra start av var det overskya men opphold, etter hvert begynte det å småregne, men nå på slutten hølja det ned. Ikke lett å se noe gjennom visiret, men veien gikk jo stort sett rett fram.

Tida ble 1.01.48, en tid jeg er svært godt fornøyd med. Det er pers med god margin, løyperekord med enda litt større margin, og det er faktisk også 22 sekunder under gjeldene norgesrekord. For at det skal bli godkjent norgesrekord så er det en del kriterier som må oppfylles, som at løypa er kontrollmålt (hvis løypa f.eks er 300m for kort så er jeg bak Hushovd sin tid) og at det er nok dommere tilstede. De kriteriene er ikke oppfylt her, og det var jeg klar over. Jeg er uansett godt fornøyd med tida og formen, og synes ellers jeg hadde en fin kveld i godt selskap i Åmli!

Oslo Grand Prix

Oslo Grand Prix var i år som i fjor en folkefest på Karl Johan, og i år var jeg så heldig å få være med å sykle. Og det var moro!

Synes det gikk veldig fort i starten, og jeg satt litt langt bak. Etter hvert klarte jeg å komme meg framover, og jeg klarte akkurat å komme meg med i tetgruppa, noe jeg var meget godt fornøyd med. Hadde jeg hatt litt mer krefter og litt mer selvtillit så hadde jeg forsøkt meg på et brudd der framme, men det haddde jeg ikke. Det får bli neste gang.

Noen bilder fra rittet, tatt av min eminente mekaniker og støttespiller Joseph:

Min sportsdirektør måtte trå til og hjelpe Andy Schleck når ingen andre hadde SRAM Red kassett ved hans punktering. Han kjørte altså inn til andreplass på Bontrager RXL hjul.

"Reidar Borgersen i fint driv".

I tetgruppa satt jeg på halen. Det gikk ganske fort der framme.

Følte jeg hadde godt støtte underveis i rittet, tusen takk til alle som heia og spurte om autografer!

Sykkelritt er hardt

Nå er Tønsberg 4 dagers over, og resultatet ble ikke helt som jeg hadde håpet på. Jeg valgte å stå over den avsluttende tempoetappen.

Fredag ble et hardt ritt, ca 130km på 3t11min i stor fart hele veien. Som urutinert sykkelrytter med sammenlagtambisjoner så var jeg for aktiv i starten og brente av for mye krutt på å tette brudd og forsøke å lage brudd. Etter bare halvannen time var jeg forholdsvis kjørt, og måtte sette meg lenger bak og la andre gjøre mer jobb. Da gikk det selvfølgelig et brudd som jeg ikke kom med i, som gikk inn. Litt over minuttet fikk de, noe som ikke var krise.

Lørdag var på papiret den hardeste dagen, 195km med flere større stigninger. Her var jeg mer rutinert i starten, satt bak og lot eget og andres lag tette luker. Inn i Skrim, den lengste bakken på ca 5km, satt jeg bra med og dro til tider i tetgruppa, i håp om at sammenlagtfavoritter skulle slippe. På toppen var vi ei fin gruppe på ca 20 mann, og dette ble det avgjørende bruddet. Nok en gang var jeg litt urutinert, og gjorde litt for mye jobb. Etter Hvarnes, en bakke med flere stigninger på opp mot 20%, begynte det å røyne noe på, men det gjorde det nok for de fleste. Samtidig som kreftene begynte å ebbe ut, fikk jeg føling med kramper, og jeg begynte å få mageknip. Ingen av delene ble bedre med tida, og det ble selvfølgelig verre hver gang noen prøvde å komme seg ifra. Og det var mange spreke karer, og jeg var svakest. Når en har vondt i magen så er det også vanskelig å spise, og da blir det tomt for næring. Så, 7km før mål så var alt tomt, bortsett fra i magen, hvor det var mye som måtte ut, og deler av det gikk i grøfta. Fullstendig tom og utkjørt kom jeg meg til mål 7 minutter bak teten, akkurat tatt igjen av gruppa som jaget bak.

Utover kvelden og natta sleit jeg fortsatt med mageknip og løs mage, og uten mat og drikke så duger helten ikke, så da droppa jeg tempoen. Må innrømme at jeg angra på karrierebyttet igår, et skøyteløp tar ikke mer enn 13-14 minutter, og selv om det gjør vondt der og da så er det vanskelig å bli så til de grader utslitt som jeg var i går.

Ellers er jeg meget imponert over kjøringa til Plussbank Cervelo. De kjører sterkt og som et lag og vant fortjent. Jeg liker også hvordan de behandler konkurrentene sine. Da jeg mista kjedet i en liten stigning fikk jeg en hjelpsom dytt i ryggen, og etterpå fikk jeg hjelp av Plussbank Cervelo bilen til å komme meg opp (dytten hjalp altså ikke, men det var et godt forsøk). Jeg fikk også inntrykk av at feltet roet seg litt ned for at jeg skulle komme meg opp igjen. Selv om det er hard konkurranse og alle selvfølgelig vil komme først, så synes jeg det er meget bra fair play i feltet. Det liker jeg.

Neste er Oslo Grand Prix på tirsdag, håper å finne igjen kreftene til da.

Tønsberg 4 dagers

Denne langhelga kjører jeg Tønsberg 4 dagers, som starta idag med en hard, men kort bakketempo opp Slottsfjellet. Det gikk sånn passe, jeg hadde håpet å kjøre litt fortere, men kom inn på 1.09 som holdt til delt 5.plass. Vant gjorde Åsmund Sivertsen på 1.03 og ny løyperekord, en imponerende tid spør du meg. På forhånd hadde jeg en drøm om den røde ledertrøya, men jeg var ikke sterk nok idag.

Her er jeg på vei oppover det bratteste partiet. Ser ikke så veldig sliten ut, men det var jeg.

I morgen fredag er det en 140km lang fellesstart, på lørdag er det en 160km lang fellesstart, og på søndag er det 12km tempo. Det blir spennende og forhåpentligvis gøy, jeg skal selvfølgelig forsøke å gjøre det godt sammenlagt.


Følg med på rittets resultatside.

Sandefjord Grand Prix

Torsdag kjørte jeg Sandefjord Grand Prix foran ca 10000 tilskuere som imponerende nok holdt ut i pøsregnet. Det var moro! Været var altså ikke det beste, noe som selvfølgelig satte sitt preg på rittet da regn fører til glatt asfalt. De fleste greide å holde seg unna asfalten, men da mest fordi folk tok det rolig i svingene.

Etter en noe defensiv åpning så kjørte jeg på meg mer og mer selvtillit da jeg merket at dekkene satt godt fast i svingene. Fra ca halvveis i det timeslange rittet lå jeg mye i front på hovedfeltet, som jaget 4 utbrytere. Avstanden lå lenge rundt 20 sekunder, og selv om Thor Hushovd av og til tok noen monsterføringer som halverte avstanden, så klarte vi ikke ta igjen de siste sekundene. Ved 3 runder før mål tok Hushovd en ny monsterføring, jeg hang meg på hjul, og fortsatte når han kikket seg bakover. Hushovd var tydeligvis noe mer reservert i svingene enn meg, for etter et par svinger så var jeg aleine. Da var det ikke annet å gjøre enn å fortsette og ta opp jakten på de 4 foran aleine. Det tok meg litt over ei runde å ta de igjen, så jeg la meg bakerst i gruppa for å spare krefter til spurten. Inn i siste sving (rundkjøring) fikk to av de foran meg problemer med grepet, noe som også bremset ned meg litt. Ut på oppløpet var det bare å kline til, og jeg er svært godt fornøyd med 3.plassen!

Jeg gleder meg allerede til Oslo Grand Prix 10. august!

Her er et par bilder fra rittet:

Nytt lag, ny sykkel

Idag fikk jeg en god start på dagen, da sportsdirektøren sto utenfor døra med ny sykkel. Sykkelen var selvfølgelig en Gary Fisher Cronus Ultimate, Drammen CK Elites teamsykkel som lagkameratene mine har prata varmt om i hele år. Idag var dagen for å bli en fullverdig Drammensrytter.

Siden juni har jeg sykla på en Scott Addict R1, en sykkel jeg har vært kjempefornøyd med. Etter å ha kjørt en tur på min nye Gary Fisher, så burde jeg selvfølgelig si at denne sykkelen langt overgår kjøregleden til min Scott. Men når sant skal sies så er begge supersykler, og jeg er heldig som får sykle på dem.

Det jeg kan si etter en tur på min nye Gary Fisher er at den føltes veldig bra! Særlig når jeg prøvde å dra til litt så måtte jeg dra på med smilebåndet, for denne sykkelen er stiv. Alt går framover, og det håper jeg konkurrentene på torsdagens Sandefjord GP skal få merke. Krankpartiet er helt sikkert sterkt nok til å tåle Chris Hoy, ihvertfall ser det sånn ut, og da bør det holde for meg.

Ellers var SRAM nytt for meg. Jeg har tidligere kjørt på både Shimano og Campagnolo, men aldri SRAM. Double-tap føltes litt rart i starten, men jeg kom raskt inn i det.

Gleder meg til neste sykkeltur.

Helgesamling i Lunde

Jeg har vært på helgesamling med fire av gutta i Drammen CK Elite, mitt nye lag fra høsten av (har vært assosiert medlem fra før av, siden de hjalp meg til seier i Østfold 3 dagers, og jeg kjørte for dem under Ringerike GP). Jeg har skrevet et blogginnlegg på lagets blogg/hjemmeside: http://dckelite.blogspot.com/

Blogg

Etter stort påtrykk så har jeg endelig fått meg en blogg. Ok, må vel innrømme at det har ikke vært stort påtrykk, men jeg har uansett fått meg en blogg. Siden jeg nå definerer meg som syklist, så vil bloggen handle mest om sykling og trening. En del om meg selv og erfaringer jeg gjør og har gjort, men forhåpentligvis kan jeg se litt lenger enn meg selv og.

Jeg er også opptatt av universell utforming og tilgjengelighet, særlig av teknologi, og jeg kommer nok til å skrive litt om det og.

I menyen øverst kan du finne litt info om meg og om utstyret jeg bruker, og kanskje kan noen av mine favorittlenker være nyttige for deg og.

Håper å skrive noe interessant her etter hvert.