Jeg har kjøpt domenet http://www.reidarborgersen.com/ og flytter dermed denne bloggen dit. Alt det gamle innholdet finnes der, og det vil selvfølgelig komme mer.
Velkommen skal du være.
onsdag 26. januar 2011
torsdag 13. januar 2011
Mallorca
Jeg befinner meg nå på sykkelparadiset Mallorca med Team Joker Merida, og vi sykler og koser oss.
Dette er sesongens første ordentlige treningssamling med laget, og min første samling med laget overhodet. Det er noe jeg har gledet meg lenge til, og alt svarer til forventningene og mer til. Gutta er greie, og sportsdirektør Gino og støtteapparatet (altmuligmann og mekaniker Piiksi, massør Marte og osteopat Rune) er både greie og dyktige. Dette er første møte med den nye sykkelen, Merida Reacto, og jeg synes rett og slett den er deilig å sykle på. Når hotellet er topp og omgivelsene fantastiske, ja da koser vi oss.
Mallorca er nok det nærmeste en kommer sykkelsportens Mekka (slik som skøytesporten har Inzell). Her er det mulig å sykle flatt, kupert og bakkete på veier som er lite trafikkert, og de bilistene vi møter er stort sett greie. Jeg skjønner hvorfor de fleste Pro Tour lagene tilbringer mye tid å denne øya.
Vi har nå sykla to dager flatt og en dag småkupert, i strålende sol og 15 til 20 grader. Bedre blir det ikke for norske syklister som er smålei -10 og snø. Idag lærte jeg at veiene her er svært glatte når de blir våte, og måtte en tur nedom asfalten i en fuktig sving. Jeg var heldig og fikk bare noen skrubbsår.
Legger til slutt ved noen bilder fra dagene her nede:
Punktering. Jaja, Vold kan sakene sine.
Rake finner seg noe å spise på halen av feltet. Sjekk det været!
Vi trenger en kaffe og litt påfyll iblant.
Den nye sykkelen, Merida Reacto Team.
mandag 13. desember 2010
Målsetninger
Nå er jeg akkurat i gang med oppbygningen av neste sesong, og jeg har satt meg noen mål. Målsetninger er fine å ha. De hjelper en å stake ut en kurs for sesongen, så en kan legge opp treninga på en best mulig måte i henhold til målsetningen.
En stor del av toppidretten dreier seg om plasseringer, og kanskje aller helst om å vinne. Det er jo i plasseringer vi måles av både publikum, media og oss selv. Og derfor er det fint å ha konkrete mål når en snakker med media, selv om en av og til kan la seg presse til å uttale seg litt mer offensivt enn en egentlig hadde tenkt (f.eks denne saken hos TV2 Jeg frykter Sven Kramer mer enn Fabian Cancellara). Det er litt mer forståelig å si at målet er topp ti i VM, enn å si at en skal øke terskelwatten med 3%, og senke frontarealet med det samme.
Men for utøverne mener jeg at (topp)idrett dreier seg om mye mer enn plasseringer. Det handler om å bli bedre og å utvikle seg mest mulig. Mer får en strengt tatt ikke gjort. Og det er gjennom å utvikle seg en kan vinne.
Skøyter er en veldig målbar idrett, banen er alltid like lang, og distansene er de samme. Om Håvard Bøkko får makstreff og forbedrer sin personlige rekord på 5000m fra 6.10 til 5.59 i VM, så blir han ikke verdensmester hvis Sven Kramer går på 5.58. Jeg vil da påstå at Håvard lykkes så til de grader i å bli en bedre skøyteløper, selv om han mislykkes i å bli verdensmester. Av og til møter en rett og slett mennesker som er større, sterkere og raskere enn seg selv. Men jeg vil påstå at prestasjonen å gå 5000m på 5.59 er like stor selv om en annen har gått samme distanse på 5.58. Dessverre er nok ikke publikum eller media enige, de vil ha gull. Men som utøver får en ikke gjort noe med andre enn seg selv.
Så for min del er målet å utvikle meg som syklist, eller rett og slett å sykle 45-50km fortere enn jeg har gjort før. Det er sikkert mange måter å tenke på rundt målsetninger og konkurrenter. Noen tar med seg både målene og konkurrentene inn på soverommet, så de kan tenke på dem hver dag de våkner. Det gjør ikke jeg. Jeg vil ta med meg det jeg har lært fra min aktive karriere, og det er blant annet at en ikke kan gape over for mye. Jeg vil trene så mye jeg tror jeg tåler, og ikke fokusere på hvor mye eller hvor hardt andre trener. Jeg vil forsøke å stole på meg selv, hvordan jeg kjenner kroppen min, sammen med råd fra mine medhjelpere. Jeg har garantert masse å lære, og andre måter å trene på kan være bedre enn mine. Men på et tidspunkt må en stole på opplegget og gå for det 100%. De andre har jeg uansett ingen påvirkning på, like lite som Håvard Bøkko har påvirkning på Sven Kramer.
Resultatmål er derfor lite til hjelp i den sannsynligvis viktigste delen av sesongen, oppbygningssesongen. Jeg er forresten ikke så sikker på om den kommer så mye til nytte resten av sesongen heller. For min del har det lite å si om målet er å bli nr 1, nr 10 eller nr 20. Jeg kommer til å gi alt jeg har uansett, både på trening og i konkurranse.
Så jeg er nå av den oppfatningen av at det ikke er målsetningen det kommer an på, men hva du gjør for å nå den.
En stor del av toppidretten dreier seg om plasseringer, og kanskje aller helst om å vinne. Det er jo i plasseringer vi måles av både publikum, media og oss selv. Og derfor er det fint å ha konkrete mål når en snakker med media, selv om en av og til kan la seg presse til å uttale seg litt mer offensivt enn en egentlig hadde tenkt (f.eks denne saken hos TV2 Jeg frykter Sven Kramer mer enn Fabian Cancellara). Det er litt mer forståelig å si at målet er topp ti i VM, enn å si at en skal øke terskelwatten med 3%, og senke frontarealet med det samme.
Men for utøverne mener jeg at (topp)idrett dreier seg om mye mer enn plasseringer. Det handler om å bli bedre og å utvikle seg mest mulig. Mer får en strengt tatt ikke gjort. Og det er gjennom å utvikle seg en kan vinne.
Skøyter er en veldig målbar idrett, banen er alltid like lang, og distansene er de samme. Om Håvard Bøkko får makstreff og forbedrer sin personlige rekord på 5000m fra 6.10 til 5.59 i VM, så blir han ikke verdensmester hvis Sven Kramer går på 5.58. Jeg vil da påstå at Håvard lykkes så til de grader i å bli en bedre skøyteløper, selv om han mislykkes i å bli verdensmester. Av og til møter en rett og slett mennesker som er større, sterkere og raskere enn seg selv. Men jeg vil påstå at prestasjonen å gå 5000m på 5.59 er like stor selv om en annen har gått samme distanse på 5.58. Dessverre er nok ikke publikum eller media enige, de vil ha gull. Men som utøver får en ikke gjort noe med andre enn seg selv.
Så for min del er målet å utvikle meg som syklist, eller rett og slett å sykle 45-50km fortere enn jeg har gjort før. Det er sikkert mange måter å tenke på rundt målsetninger og konkurrenter. Noen tar med seg både målene og konkurrentene inn på soverommet, så de kan tenke på dem hver dag de våkner. Det gjør ikke jeg. Jeg vil ta med meg det jeg har lært fra min aktive karriere, og det er blant annet at en ikke kan gape over for mye. Jeg vil trene så mye jeg tror jeg tåler, og ikke fokusere på hvor mye eller hvor hardt andre trener. Jeg vil forsøke å stole på meg selv, hvordan jeg kjenner kroppen min, sammen med råd fra mine medhjelpere. Jeg har garantert masse å lære, og andre måter å trene på kan være bedre enn mine. Men på et tidspunkt må en stole på opplegget og gå for det 100%. De andre har jeg uansett ingen påvirkning på, like lite som Håvard Bøkko har påvirkning på Sven Kramer.
Resultatmål er derfor lite til hjelp i den sannsynligvis viktigste delen av sesongen, oppbygningssesongen. Jeg er forresten ikke så sikker på om den kommer så mye til nytte resten av sesongen heller. For min del har det lite å si om målet er å bli nr 1, nr 10 eller nr 20. Jeg kommer til å gi alt jeg har uansett, både på trening og i konkurranse.
Så jeg er nå av den oppfatningen av at det ikke er målsetningen det kommer an på, men hva du gjør for å nå den.
søndag 28. november 2010
NCF banesamling i Polen
Siden onsdag har jeg vært i Pruszkow i Polen, og jeg føler at jeg har vært med på noe stort. På flere måter.
Under NM på bane i år kom jeg i kontakt med Rolf Morgan Hansen, en tidligere banesyklist som nå sitter i baneutvalget i NCF. Han snakka da om at forbundet hadde planer om å lage en åpen banesamling til vinteren, der noen skulle få støtte av forbundet, mens alle andre baneinteresserte var velkomne til å delta, for egen regning. Jaja tenkte jeg, det finnes mange gode planer men det er ikke alltid penger til å gjennomføre dem. Siden både mine kamerater og jeg hadde stor interesse for banesykling kom vi godt overens med Rolf Morgan. Og vi hadde fått øynene åpne for BGZ Arena i Pruszkow utenfor Warszawa i Polen, banen som sto klar til VM på bane i 2009. Vi foreslo å legge samlinga dit, for det finnes mange billige flybilletter til Warzsawa, og banemannskapet på banen er veldig serviceinnstilte. Denne gangen viste det seg at det ble noe av planene til forbundet. Og da det ble sendt ut invitasjoner lot ikke påmeldingene vente på seg. Nå tror jeg vi er bortimot 90 syklister i alle aldre her, og det etter at det har blitt satt stopp. Jeg er med på en stor samling.
Det jeg også synes er stort er at NCF tar grep i denne grenen som nesten er død i Norge, og velger en strategi som jeg tror er ganske uvanlig. Jeg mener det er en genistrek å invitere alle interesserte til å komme, og ikke bare noen få utvalgte, slik forbund ofte gjør. Jeg tror dette er den beste måten å få opp interessen for denne fantastiske grenen på. Og etter dette eksperimentet av en samling kan en ikke konkludere med annet enn at interessen er stor! En stor takk til forbundet for alle ressursene de har bidratt med (penger, organisering og trenere).
Hva som kommer ut av denne samlinga vil jo tida vise. Jeg er ganske sikker på at alle har hatt det gøy på banen. Og det er viktig. Jeg tror også mange har lært noe om sykling her nede, og reiser hjem med bedre kontroll over sykkelen enn når vi kom, ferdigheter vi kan ta med oss på landeveien. De fleste har nok også blitt slitne, som forhåpentligvis vil gjøre oss sterkere. Men jeg tror også mange har fått lyst til å kjøre mer på bane, og at vi vil se flere nordmenn konkurrere på baner ute i verden. Forhåpentligvis på alle nivåer, for jeg er sikker på at vi har talenter nok til å hevde oss internasjonalt. Det er jeg sikker på at både presidenten og sportssjefen også har sett mens de var her nede.
Men skal vi hevde oss over tid må vi ha baner hjemme i Norge. Med en sykkelsport i medvind og en gryende interesse for banesykling så må vel det la seg ordne? Jeg tror det.
Under NM på bane i år kom jeg i kontakt med Rolf Morgan Hansen, en tidligere banesyklist som nå sitter i baneutvalget i NCF. Han snakka da om at forbundet hadde planer om å lage en åpen banesamling til vinteren, der noen skulle få støtte av forbundet, mens alle andre baneinteresserte var velkomne til å delta, for egen regning. Jaja tenkte jeg, det finnes mange gode planer men det er ikke alltid penger til å gjennomføre dem. Siden både mine kamerater og jeg hadde stor interesse for banesykling kom vi godt overens med Rolf Morgan. Og vi hadde fått øynene åpne for BGZ Arena i Pruszkow utenfor Warszawa i Polen, banen som sto klar til VM på bane i 2009. Vi foreslo å legge samlinga dit, for det finnes mange billige flybilletter til Warzsawa, og banemannskapet på banen er veldig serviceinnstilte. Denne gangen viste det seg at det ble noe av planene til forbundet. Og da det ble sendt ut invitasjoner lot ikke påmeldingene vente på seg. Nå tror jeg vi er bortimot 90 syklister i alle aldre her, og det etter at det har blitt satt stopp. Jeg er med på en stor samling.
Det jeg også synes er stort er at NCF tar grep i denne grenen som nesten er død i Norge, og velger en strategi som jeg tror er ganske uvanlig. Jeg mener det er en genistrek å invitere alle interesserte til å komme, og ikke bare noen få utvalgte, slik forbund ofte gjør. Jeg tror dette er den beste måten å få opp interessen for denne fantastiske grenen på. Og etter dette eksperimentet av en samling kan en ikke konkludere med annet enn at interessen er stor! En stor takk til forbundet for alle ressursene de har bidratt med (penger, organisering og trenere).
Hva som kommer ut av denne samlinga vil jo tida vise. Jeg er ganske sikker på at alle har hatt det gøy på banen. Og det er viktig. Jeg tror også mange har lært noe om sykling her nede, og reiser hjem med bedre kontroll over sykkelen enn når vi kom, ferdigheter vi kan ta med oss på landeveien. De fleste har nok også blitt slitne, som forhåpentligvis vil gjøre oss sterkere. Men jeg tror også mange har fått lyst til å kjøre mer på bane, og at vi vil se flere nordmenn konkurrere på baner ute i verden. Forhåpentligvis på alle nivåer, for jeg er sikker på at vi har talenter nok til å hevde oss internasjonalt. Det er jeg sikker på at både presidenten og sportssjefen også har sett mens de var her nede.
Men skal vi hevde oss over tid må vi ha baner hjemme i Norge. Med en sykkelsport i medvind og en gryende interesse for banesykling så må vel det la seg ordne? Jeg tror det.
BGZ Arena sett fra hotellvinduet.
tirsdag 23. november 2010
Foto
Vil gjerne dele et av resultatene fra forrige ukes fotoshoot med Frank Karlsen. Syns jeg kler den Time Warpen ganske godt.
Foto: Frank Karlsen
torsdag 18. november 2010
Team Joker Merida
Mitt nye lag har nå fått ny sponsor, og derfor også nytt navn: Team Joker Merida.
De fleste skjønner da sikkert at vi skal sykle på Merida sykler neste sesong. Det er importør Stians Sport AS som er vår nye sponsor, en av Norges ledende importører av sykler og sykkelutstyr. Stians har mange merkevarer, der de mest kjente er Merida, SRAM, Hutchinson og Prologo, men har også mange andre merker du sikkert kjenner. Gjengen i Stians virker veldig serviceinnstilte og ivrige etter å gi oss akkurat det utstyret vi trenger, så dette blir spennende.
Jeg tror alle gleder seg til å prøve de nye syklene. Siden jeg er ny på laget så har jeg ikke sykla på Bianchi de siste årene, men jeg skjønner det på gutta at det er litt vemodig å forlate Bianchi og. Merida har mye å leve opp til, men det tror jeg de klarer.
Jeg legger ved noen bilder jeg tok hos Stians på tirsdag.
Merida Time Warp Team, en råtass av en temposykkel jeg gleder meg til å prøve!
Merida Reacto Team, vår landeveisykkel for 2011. Hissig den og (håper Stian tilgir at jeg legger ut bildet fra Meridas nettsider)
Merida Cyclo Cross Carbon 907, vinterens arbeidshest. (dette bildet har jeg heller ikke tatt, sorry Stians...)
Merida Messenger.
Merida har sykler for alle.
onsdag 3. november 2010
Skøytesesongen er i gang
Var en tur i Stavanger i helga for å se og delta på sesongens andre norgescup på skøyter. Artig å være litt i skøytemiljøet igjen, prate med folk og se hvordan de ligger an nå før de viktige løpene starter. Og ikke minst se den nye hallen, Sørmarka Arena.
På starten av sesongen er alle litt usikre på hvor de står, for selv om en vet at en har gjort en god jobb gjennom hele sommeren og høsten, så er det ikke alltid så lett å få alle kreftene ned i isen og skape fart. De fleste har nok opplevd å gjøre kjempebra bevegelser på trening, for så å være tilbake til gamle synder når startskuddet går. Sånn er det, og særlig de første løpene. Nervene på disse løpene er også ofte større enn de viktige løpene seinere i sesongen, bare fordi en ikke er vant med å konkurrere. Noen takler disse løpene bra, andre ikke fullt så bra. Sånn er det, og jeg vil si at mange takla det bra.
Selv var det litt rart å stille til start så å si uforberedt. To økter, en på torsdag og en på fredag var det jeg hadde å slå i bordet med av skøytetrening siden mars. Fordelen er selvfølgelig at jeg ikke har noe press, og jeg trenger ikke å jobbe med vanskelige arbeidsoppgaver. Det er bare å skru på autopiloten og følge på. Og det viste seg at jeg fortsatt husket hvordan å gå på skøyter, og jeg synes 4.02 på 3000m var habilt treningsgrunnlaget tatt i betraktning. To uker etter sesongslutt må konklusjonen bli at jeg ikke er i dårlig nok form til å starte oppbygninga ennå.
Sørmarka Arena levde absolutt opp til forventningene. Det er akkurat sånne haller vi trenger for å utvikle skøytesporten videre. En flott brukshall som det er økonomisk mulig å bygge og drifte, og som kan tilby løperne topp isforhold til både trening og konkurranse. Blir spennende å se hva denne hallen vil gjøre for skøytesporten i både Stavanger og resten av Norge.
Gleder meg til NM enkeltdistanser på Hamar til helga. Følg løpet på nettsida, eller gjør som meg og ta deg en tur til Hamar.
På starten av sesongen er alle litt usikre på hvor de står, for selv om en vet at en har gjort en god jobb gjennom hele sommeren og høsten, så er det ikke alltid så lett å få alle kreftene ned i isen og skape fart. De fleste har nok opplevd å gjøre kjempebra bevegelser på trening, for så å være tilbake til gamle synder når startskuddet går. Sånn er det, og særlig de første løpene. Nervene på disse løpene er også ofte større enn de viktige løpene seinere i sesongen, bare fordi en ikke er vant med å konkurrere. Noen takler disse løpene bra, andre ikke fullt så bra. Sånn er det, og jeg vil si at mange takla det bra.
Selv var det litt rart å stille til start så å si uforberedt. To økter, en på torsdag og en på fredag var det jeg hadde å slå i bordet med av skøytetrening siden mars. Fordelen er selvfølgelig at jeg ikke har noe press, og jeg trenger ikke å jobbe med vanskelige arbeidsoppgaver. Det er bare å skru på autopiloten og følge på. Og det viste seg at jeg fortsatt husket hvordan å gå på skøyter, og jeg synes 4.02 på 3000m var habilt treningsgrunnlaget tatt i betraktning. To uker etter sesongslutt må konklusjonen bli at jeg ikke er i dårlig nok form til å starte oppbygninga ennå.
Sørmarka Arena levde absolutt opp til forventningene. Det er akkurat sånne haller vi trenger for å utvikle skøytesporten videre. En flott brukshall som det er økonomisk mulig å bygge og drifte, og som kan tilby løperne topp isforhold til både trening og konkurranse. Blir spennende å se hva denne hallen vil gjøre for skøytesporten i både Stavanger og resten av Norge.
Gleder meg til NM enkeltdistanser på Hamar til helga. Følg løpet på nettsida, eller gjør som meg og ta deg en tur til Hamar.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
